Rundt januar/februar i år, fant jeg ut at jeg har M.E. 

M.E er et kronisk utmattelsessyndrom. Det som beskriver det best, er utmattelse som ikke er relatert til anstrengelse, som ikke reduseres vesentlig av hvile. Årsaken til M.E er ennå ukjent, men kommer oftest etter kyssesyken. 

Så det er der jeg har truffet "the all mighty JACKPOT"! wohoo for meg. Det finnes folk som har kyssesyken i 2 uker, 2mnd, og kanskje til og med 1år. Og M.E er da noe man får etter det. Men, for de fleste så varer det ikke mere enn 6mnd. Det er liksom en prosess kroppen går gjennom for å bli frisk igjen. 

Jeg hadde kyssesyken i litt over 4år (fra jeg var 15-19år). Når jeg ble diagnosert FERDIG med det, var det som å få tidenes green card til å leve livet. Men jeg nådde aldri opp til det energi nivået jeg før hadde hatt. Kjente meg sliten, og holdt meg ofte unna sosiale sammenhenger. Og om jeg var i en sosial setting, ville jeg gjerne trekke meg tidlig, for å legge meg eller bare slappe av på rommet. Jeg gikk glipp av fester, sjansen til å få solo i koret, muligheten til å vise hvem jeg virkelig var som person, og sikkert mange vennskap. Jeg følte meg sliten. Fysisk og psykisk. Ikke visste jeg hvorfor! Jeg var jo ferdig med kyssesyken. Jeg begynte etter hvert å tro at jeg hadde gitt opp. Gitt opp på trening, personligheten min, og livet mitt.

Jeg er en som virkelig skal klare meg selv. På alle plan. Hater å være avhengig av andres hjelp. Så, etter første året på ansgar, bestemte jeg meg for å bli i Kristiansand. Jeg begynte å studere Interkulturell Forståelse, fordi jeg syntes det virket som et super interessant fag. Noe det virkelig er også! Men for meg var det bare et eller annet i meg som sa stopp. Dette orker jeg ikke. Jeg som er sta, bestemte meg for å prøve alikevel. Måtte jo klare å studere noe interessant! hallo.. så kjip kan jeg ikke være mot meg selv.  Men ved å være sta, endte jeg bare opp med å være sliten, og ha karakteren E i papirene. NOT COOL. Samtidig som jeg "studerte", jobbet jeg på KIWI. Etter 6mnd med fail på skolen, droppet jeg ut og fortsatte å jobbe. Jeg jobbet så ofte jeg kunne.

Når jeg ble ringt opp av skatehallen og de ville jeg skulle jobbe der 100%, takket jeg ja med det samme, og hoppet rett over på det. Jeg jobbet hver dag (6-7 dager i uka). Ja, jeg var sliten. Men det å være sliten ble liksom bare en del av meg som jeg overså. Jeg trodde jeg var en slækker, og det skulle jeg hvertfall i ha noe av. Så jeg jobbet hardt i 5mnd før jeg fikk mail av SWAG. Jeg jobbet både i skatehallen og på SWAG en stund, før jeg sluttet i hallen. 


(haha dævver av dette bildet. "ey! se! jeg later som jeg gjør annet enn å droppe") le med meg da.

Da jeg gikk over til SWAG på "fulltid", begynte jeg å få noe som kalles et anfall. Høres dramatisk ut, men... ja. Det var liksom det også. Der stod jeg alene på SWAG og ekspederte en kunde, så plutselig kjente jeg at jeg ble ekstremt svimmel. Alt gikk rundt for meg. Kvalmen kom, jeg begynte å svette, så kom prikkingen i bena. Jeg mistet taleevnen, begynte å hyperventilere, følelsen i bena forsvant, og til slutt synet. For å si det sånn, så var det ikke akkurat den beste kundebehandlingen jeg noen gang har gitt. Ikke noe medalje der, Emmy! haha. 

20 min senere hadde jeg fått løpt til doen for å ringe daddy. Jeg var utrolig frustrert, og ante ikke hva som hadde skjedd med meg. Jeg trodde jo at jeg skulle dø. Det værste jeg vet er å miste kontroll, så det var jo et sant mareritt. Hvertfall når jeg har en mindre fornøyd kunde stående der og se på mens dette skjedde. AWESOME!

Uansett, så fant jeg ut at jeg nettopp hadde hatt et Angst anfall. Jeg skjønte jo ingenting, for dagen min hadde jo vært super! sola skinte, og jeg var klar for jobb. Så plutselig blir jeg totalt inkompetent på alle områder, og følte meg som tidenes dust. Snakker vi livets mest random øyeblikk, eller what. Anywho. Dette fortsatte hver dag jeg var på jobb. Ikke like ille hver gang, men nok til at jeg måtte sette meg på bakrommet og gjøre pusteøvelser. haha. Meg som det selvølgelig IKKE var noe galt med, gikk på jobb hver dag og bestemte meg for at dette tullet ikke skulle stoppe meg fra å jobbe. Jeg ba om mere jobb, og det fikk jeg også. Jeg trivdes jo skikkelig, pluss at økonomien sugde.

I jula kom jeg hjem for første gang på alt for lenge. Jeg fikk smaken på det å slappe fullstendig av. Og når jeg måtte tilbake til livet i Kristiansand, knakk jeg helt sammen i tårer. Jeg gruet meg, og kjente at jeg trengte en skikkelig pause fra livet. Men jeg dro tilbake, og jobbet hver dag hvor jeg samtidig også fikk anfall. Hver dag. Et par uker ut i januar, ringte jeg Daddy på bussen på vei hjem fra jobb. Jeg var så sliten, og trengte bare å høre stemmen hans. Han er alltid den jeg ringer når jeg trenger å slappe av og få noen vise ord. Jeg regnet bare med å få litt råd, men så ble det stille på tlf. Så plutselig sier han "Kom hjem da Emmy. Du vet du alltid er hjertlig velkommen til å komme hjem. Ta deg noen mnd, pust ut, og hvil!" Da begynte jeg å gråte skikkelig (ja, forran de ca.100 andre menneskene på vei hjem fra sørlandssenteret den kvelden). Det gikk opp for meg hvor mye jeg trengte å slappe av. Komme meg hjem.

2uker senere var sakene mine pakket, og Sebastian stod på døren min for å hente meg hjem. Følelsen av å kjøre inn i innkjørselen hjemme var ubeskrivelig. Jeg rakk ikke en gang å tenke over de 3årene med mennesker og opplevelser i Kristiansand jeg hadde dratt så plutselig fra.





Jeg var hjemme. 

2 dager etter jeg kom hjem, var jeg på jobb på SWAG her i Tønsberg. Men jeg jobbet ikke mye. 2-3 dager i uken bare. Og det for meg, var rene ferien. Resten av tiden brukte jeg på å sove. Jeg sov utrolig mye. Det tok opp til 4mnd før jeg klarte å ta opp mobilen for å ringe venner. Jeg klarte ikke så mye, men prøvde å være sosial når jeg orket. Og dette fortsatte.

Jeg tror hverken Mummy, Daddy eller jeg forventet at det kom til å bli slik det har blitt. Jeg trodde jeg skulle flytte ut i løpet av noen mnd, men jeg ble liksom aldri "bedre". Jeg fortsatte i samme modus ut over høsten. Det var da Daddy oppfordret meg til å oppsøke lege. Jeg gjorde det, og ble henvist til en som har det derre med "angst" som spesialitet. Det var da jeg fant ut at jeg har M.E. Og har hatt det siden jeg var 19.

Selv om det er vanskelig å høre ordene "Det ser ut til at du har M.E", så var det godt å vite at det ikke er jeg som person som har knekket helt sammen av meg selv. At det er en forklaring på hvorfor jeg ikke klarte å komme meg opp igjen etter kyssesyken. Selv om jeg gjerne skulle visst dette tidligere, så er det deilig å vite hvor grensene mine skal gå NÅ! Jeg jobber ikke mer enn 4 dager i mnd, og bruker resten av tiden på å fordele energien slik at jeg KAN være solial, og KAN være spontan. Ikke slik jeg var før selvfølgelig. Jeg skulle gjerne tatt opp kick boksing igjen. Skulle gjerne løpt meg en tur. Danset livet av meg på en fest. Stått en hel dag i bakken på snowboard. Gjort en milliard aktiviteter på en og samme dag. Viljen er der skjønner du hehe. Men kroppen min har en måte å si ifra på nå, som jeg kan gjenkjenne. Og dermed unngår jeg disse meget uønskede angst anfallene. Og bare det, for meg er en kjempe mestring. Det finnes ikke noe verre enn å kjenne seg ute av kontroll.  

Jeg liker veldig skjeldent å dele mine såre og nakne sider. Jeg har ikke delt dette med mange, og det er fordi jeg ikke vil bli sett på som syk. Jeg er jo ikke syk! Har bare... ja. ME. Men så vil jeg jo at folk skal forstå hvorfor jeg har vært slik jeg har vært. Og er slik jeg er. Jeg tror det er mange av vennene mine som kanskje har tatt min fraværelse litt personlig, og det er noe jeg har ønsket lenge å klarne opp i. Det har aldri vært personlig. 

Det som er utrolig viktig for meg at dere vet, er at jeg ikke vil sykeliggjøre meg selv. Ja, noen ganger kan jeg kjenne på frustrasjon, og savn etter å ha den energien jeg var født med. Det som dro meg til å gjøre en masse aktiviteter jeg sikker hadde vært kjempe flink i nå, om jeg ikke hadde vært i denne situasjonen. Men det er som det er, og jeg må bare akseptere det. Når jeg sier jeg er sliten, så er jeg sliten. Det har aldri vært at jeg ikke har ønsket å henge. Men jeg driver og lærer meg selv nå hvordan jeg skal porsjonere energien min, slik at jeg får samlet krefter til å være sosial. Så jeg er på en kjempe fin plass nå:) Jeg får vært med venner, jobbet litt, og slappet av den tiden jeg må det. 

Og en ting til. JEG SKAL BLI BRA. Det er det eneste målet mitt nå. Det er mange som blir sittende fast en en slags komfort rundkjøring når de har fått "diagnoser" på ting. Om det er depresjon, sykdommer, eller ME. Det blir så trygt å ligge der de har vært så lenge. Men det skjer ikke med meg. Jeg er i denne situasjonen for å komme UT av den. Hvordan, det vet jeg ikke ennå. Men så lenge jeg kan se positivt på ting, og se at jeg er på vei, og ikke sitter fast i en rundkjøring, så er det et skritt videre om du spør meg:) Jeg skal studere, jeg skal bli aktiv, jeg skal få meg en fast jobb, og jeg skal flytte ut. Jeg vil kjenne på livet slik jeg gjorde før. Ta på meg joggesko og spille basket i flere timer, så kjøre på med litt volleyball. Hehe 

I'LL GET THERE. må bare ta et steg om gangen.

vet det ble et langt innlegg. Men det måtte bare forklares! Håper det gikk greit å lese:)


HAR DU M.E, ELLER KJENNER NOEN SOM HAR DET?

HVORDAN HAR DU/DE KOMMET SEG GJENNOM OG FORBI?