Si det. Tro det. NYT det.
To dager før jul fikk jeg noen nyheter. Jeg ønsker ikke å legge ut om det i detalj, fordi det bringer nok smerte som det er å tenke på det. Jeg trenger å holde fokus, og positiviteten oppe. Men det dette har lyst opp, er hvor utrolig viktig det er å virkelig kjenne bakkekontakten. Det skiller så fort ut hva som er viktig og ikke i livet.
Jeg har min greie med ME, gutteproblemer og "hvordan få til hverdagen" greiene mine. Det har tatt opp mesteparten av tiden min. Men det sekundet jeg fikk denne nyheten, forsvant all selvmedlidenhet og tanker om meg selv. Alt jeg ønsket, var å være med familien min. Tanken kom straks at jeg ville byttet bort alt jeg eide og var, for å kunne hjelpe om det gikk an. Men der står man.. totalt hjelpesløs, og uten mulighet til å hjelpe. Det eneste man kan bidra med er gode tanker, bønn og handlinger. Så man gjør det. For fult, så mye man bare orker. Ikke av medlidenhet, men av trang.
Tårer og pulserende smerte i hele kroppen strømmer i den grad at man ikke skulle tro kroppen vil holde ut stort lenger. Men det er utrolig for en kraft man får når viktige ting virkelig står på spill. Alt annet er totalt utelukket. Familen min er det eneste man tenker på. "har jeg sagt at jeg elsker de idag? Har jeg virkelig gjort mitt beste for å hjelpe?" dette slår seg på automatisk. Samtidig som man ikke får gjort stort, har man samtidig virkefraft i den personen det gjelder. Kamp-moduset blir slått på, og man er fokusert.
Kjærlighet. Det mest klisjè brukte ordet, men det viktigste. Man går rundt om hverdagen sin, og funderer over små problemer. "Skal jeg velge hvit eller sort bluse?" "Svarte jeg på meldingen til venninna mi?" "Shit, jeg glemte å sminke meg". Dette er ikke undervurdert til vanlig. Men vanlighet gjør viktigheten så enda stort. Noe vi trenger for å åpne øynene våre. Virkelig se hva som er viktig. Skiller det små fra det store.
Jeg har alltid vært en Daddy jente. Når han har spøkt, lekt, snakket alvorlig, satt meg på plass, eller bare ledd med meg, har det vært mine beste stunder. Viktigste. Daddy er en så stor del av utviklingen til den kvinnen jeg ønsker å bli. Vi har hatt så mye gode, men også noen vonde tider. Vi er en sterkt knyttet familie! Alle vet alt om alle. Daglige telefoner går til mummy for oppdateringer. Hun har 7 barn, så du kan tenke deg telefontrafikken til en husmor med mye annet å tenke på! Men vi koser oss. Vi ler mye, og gråter sammen. Ber sammen.
Se på rynkene dine foreldre har utviklet med tid. Man tror at de skal vare evig. At de alltid skal være der. For vi har hatt det sånn hele livet! De er alltid der til å støtte deg når du faller, kommer med vise ord når du sørger, stryker deg på kinnet når du har mareritt, mat og klær har aldri vært et problem, og en klem er alltid der når du trenger det. Jeg er 23år, og tar fortsatt det for gitt. Når jeg besøker foreldrene mine hjemme, blir jeg 10år igjen (forhåpentlig vis ikke i oppførsel). Setter meg ved middagsbordet og får servert middag som om det har kommet ut av tynne luften. Spiser meg mett, og legger tallerkenen i vasken. Plutselig er kjøkkenet rent! Ting blir bare gjort. Jeg drar hjem til meg selv igjen, og vet at når jeg virkelig trenger det eller vil, så er de der.
Plutselig får man en øyeåpner. De er ikke der for alltid. Ingen er det. Dette er noe vi unge har som et luksus problem. Vi bare regner med at ting ordner seg. At de vi er sure på vil være der når vi gidder å gjøre opp. Men det er ikke sånn. Plutselig så kan de forsvinne. Ute av det blå, eller sakte men sikkert. Uansett så forsvinner de sakte men sikkert. Vi bare kjenner ikke til det, fordi vi skjønner ikke selv at vi også vokser og blir eldre. At foreldrene våre blir eldre samtidig som oss.
Altså.. selv om man får en øyeåpner, så betyr ikke det at man skal bli helt auforisk og hyle rundt "jeg elsker deg!!" til alle du er glad i. Men det jeg prøver å si, er.. bare se ting i det store bildet. Se moren din når hun står der og henger opp tøy. Se faren din når han kommer hjem etter en full dag på jobb. Hør etter når de sier de elsker deg. Lytt når de gir deg råd. Vær stolt av de. Elsk de, og si det. Dette gjelder da selvfølgelig ikke bare foreldre. Det kan være hvem som helst man kan ta for gitt. Men i mine øyne, er foreldre de personene man kanskje tar mest for gitt. Derfor de. Det gjelder for meg hvertfall. Foreldrene mine er heltene. De udødelige.
Så blir kanskje en av de plutselig syke. Og den andre sliten. Da er det vår tur til å stå opp! Være der for de. Med få viktige ord, vet jeg de vil lyse opp selv i den mørkeste tid. En bønn rettet deres vei. En telefon. Uansett så er kjærlighet det viktigste. I tillegg for oss, bønn.
Vi er viktige i deres liv! Og de er viktige for oss. "Elsker deg" kan bety langt mer en vi vet for en person. Og kan også være det siste vi sier.
Så si det! Tro det. Nyt det.
