EmmysLifeSoFar

To dager før jul fikk jeg noen nyheter. Jeg ønsker ikke å legge ut om det i detalj, fordi det bringer nok smerte som det er å tenke på det. Jeg trenger å holde fokus, og positiviteten oppe. Men det dette har lyst opp, er hvor utrolig viktig det er å virkelig kjenne bakkekontakten. Det skiller så fort ut hva som er viktig og ikke i livet. 

Jeg har min greie med ME, gutteproblemer og "hvordan få til hverdagen" greiene mine. Det har tatt opp mesteparten av tiden min. Men det sekundet jeg fikk denne nyheten, forsvant all selvmedlidenhet og tanker om meg selv. Alt jeg ønsket, var å være med familien min. Tanken kom straks at jeg ville byttet bort alt jeg eide og var, for å kunne hjelpe om det gikk an. Men der står man.. totalt hjelpesløs, og uten mulighet til å hjelpe. Det eneste man kan bidra med er gode tanker, bønn og handlinger. Så man gjør det. For fult, så mye man bare orker. Ikke av medlidenhet, men av trang. 

Tårer og pulserende smerte i hele kroppen strømmer i den grad at man ikke skulle tro kroppen vil holde ut stort lenger. Men det er utrolig for en kraft man får når viktige ting virkelig står på spill. Alt annet er totalt utelukket. Familen min er det eneste man tenker på. "har jeg sagt at jeg elsker de idag? Har jeg virkelig gjort mitt beste for å hjelpe?" dette slår seg på automatisk. Samtidig som man ikke får gjort stort, har man samtidig virkefraft i den personen det gjelder. Kamp-moduset blir slått på, og man er fokusert. 

Kjærlighet. Det mest klisjè brukte ordet, men det viktigste. Man går rundt om hverdagen sin, og funderer over små problemer. "Skal jeg velge hvit eller sort bluse?" "Svarte jeg på meldingen til venninna mi?" "Shit, jeg glemte å sminke meg". Dette er ikke undervurdert til vanlig. Men vanlighet gjør viktigheten så enda stort. Noe vi trenger for å åpne øynene våre. Virkelig se hva som er viktig. Skiller det små fra det store.

Jeg har alltid vært en Daddy jente. Når han har spøkt, lekt, snakket alvorlig, satt meg på plass, eller bare ledd med meg, har det vært mine beste stunder. Viktigste. Daddy er en så stor del av utviklingen til den kvinnen jeg ønsker å bli. Vi har hatt så mye gode, men også noen vonde tider. Vi er en sterkt knyttet familie! Alle vet alt om alle. Daglige telefoner går til mummy for oppdateringer. Hun har 7 barn, så du kan tenke deg telefontrafikken til en husmor med mye annet å tenke på! Men vi koser oss. Vi ler mye, og gråter sammen. Ber sammen.

Se på rynkene dine foreldre har utviklet med tid. Man tror at de skal vare evig. At de alltid skal være der. For vi har hatt det sånn hele livet! De er alltid der til å støtte deg når du faller, kommer med vise ord når du sørger, stryker deg på kinnet når du har mareritt, mat og klær har aldri vært et problem, og en klem er alltid der når du trenger det. Jeg er 23år, og tar fortsatt det for gitt. Når jeg besøker foreldrene mine hjemme, blir jeg 10år igjen (forhåpentlig vis ikke i oppførsel). Setter meg ved middagsbordet og får servert middag som om det har kommet ut av tynne luften. Spiser meg mett, og legger tallerkenen i vasken. Plutselig er kjøkkenet rent! Ting blir bare gjort. Jeg drar hjem til meg selv igjen, og vet at når jeg virkelig trenger det eller vil, så er de der.

Plutselig får man en øyeåpner. De er ikke der for alltid. Ingen er det. Dette er noe vi unge har som et luksus problem. Vi bare regner med at ting ordner seg. At de vi er sure på vil være der når vi gidder å gjøre opp. Men det er ikke sånn. Plutselig så kan de forsvinne. Ute av det blå, eller sakte men sikkert. Uansett så forsvinner de sakte men sikkert. Vi bare kjenner ikke til det, fordi vi skjønner ikke selv at vi også vokser og blir eldre. At foreldrene våre blir eldre samtidig som oss. 

Altså.. selv om man får en øyeåpner, så betyr ikke det at man skal bli helt auforisk og hyle rundt "jeg elsker deg!!" til alle du er glad i. Men det jeg prøver å si, er.. bare se ting i det store bildet. Se moren din når hun står der og henger opp tøy. Se faren din når han kommer hjem etter en full dag på jobb. Hør etter når de sier de elsker deg. Lytt når de gir deg råd. Vær stolt av de. Elsk de, og si det. Dette gjelder da selvfølgelig ikke bare foreldre. Det kan være hvem som helst man kan ta for gitt. Men i mine øyne, er foreldre de personene man kanskje tar mest for gitt. Derfor de. Det gjelder for meg hvertfall. Foreldrene mine er heltene. De udødelige. 

Så blir kanskje en av de plutselig syke. Og den andre sliten. Da er det vår tur til å stå opp! Være der for de. Med få viktige ord, vet jeg de vil lyse opp selv i den mørkeste tid. En bønn rettet deres vei. En telefon. Uansett så er kjærlighet det viktigste. I tillegg for oss, bønn. 

Vi er viktige i deres liv! Og de er viktige for oss. "Elsker deg" kan bety langt mer en vi vet for en person. Og kan også være det siste vi sier.  

Så si det! Tro det. Nyt det.

Jeg har skjønt at mine blogg innlegg har vært litt for personlige, og ikke fult så oppmuntrende som de de fleste bloggere burde være. Ikke at jeg har hatt noe behov for å oppnå den over entusiaske holdningen som forventes, men jeg kjenner meg rett og slett mindre motivert til å dele mine innerste dype taker for nettverden.

Jeg drar en old school en, og har begynt å skrive dagbok istedet, og bruker heller den kvoten av energi jeg har, på den virkelige verden og de i den som betyr mest for meg. Tenker at det er greit å spare dere for skuffelsen over "enda et meget dyp innlegg" fra meg. Når dere helst ønsker å se dagens photoshoot eller en kult ny sminke teknikk, noe som bare ikke har plass i livet mitt akkurat nå!

Jeg er ikke deprimert eller nedstemt, men har ikke hatt noe overskudd til å dele overfladiske "dagens outfit" innlegg for dere. Også pga dagens outfit for det meste går i pysj. Meget lite interessant for dere å følge med på! Haha

Pluss at det har skjedd ting den nærmeste tiden som har gitt meg nye perspektiv på livet. Jeg har mye viktigere ting å fokusere på, og derfor bare gir dere en liten advarsel på at jeg fremover ikke kommer til å oppdatere her. Med mindre jeg har noe sykt kult å dele. For meg, som alle andre nettinteressetre mennesker med blogg, er vi på et eller annet niva, rimelig oppmerksomhetssyke :P 

adios så lenge!

1. He takes forever to text or email you back

In this technological age, there is nothing easier than sending someone a quick email or text. If your male companion takes hours ? or even days ? to respond to these simple forms of communication with even one line of acknowledgment, it?s time to kick him to the curb. This is not only lazy ? it?s also rude. He might not be sending you a text message, but he is certainly sending you a clear message of another kind. On to the next one!
 

2. He maintains physical and emotional distance

Does he often break eye contact, even in private? Or withhold sharing personal details about his life? On the physical and emotional levels, a guy who will not share just doesn?t want to go too deep. That can be fine for a fling, but it?s not worth making an emotional investment on your part. If you have had your fun, it?s time to move on to brighter horizons.

3. He avoids touching you in public

If your guy friend loves to embrace, kiss and cuddle in the privacy of your home, but won?t even hold your hand on the street, this is a major warning sign. Either he doesn?t want to be seen as being ?with? you, or he is scared one of his other lovers (or his wife!) will see you out in public. Drop this dude if he won?t even hold your hand.

4. He only sees you after midnight

It?s hard if you really like someone to open your eyes and admit to yourself that to him, you are a booty call. If you can handle that, more power to you. But don?t expect this relationship to go anywhere. If you want more from a man, it?s time to search elsewhere.

5. He attends major events without you

Friend?s house party? Parents? anniversary dinner? Maybe even his own birthday? Sometimes a man wants to maintain his independence. And at other times he wants to ensure that you don?t get too involved in his life so he can move on any time. If he never wants you around at a time of life that?s meaningful, you don?t mean that much to him. You also have better ways to spend your time ? with family and friends who really care.

6. He refuses to make future plans with you ? short- or long-term

Does this guy squeeze you into the corners of his life? Refuse to plan weekends away? Keep his schedule open weeks in advance? If he only makes last-minute plans with you, while cramming in other activities with friends, he is just not that into you. Sorry, but you deserve better.

7. He flakes out on plans you do have at the last minute

This is another clear sign that he does not respect you or your time. Make room in your life for someone who does.

8. He doesn?t seem that interested in intimacy

If your sex life with dude is little to nothing, he is basically saying that he can do without you. This is rude, frustrating, and a little cruel. You don?t need that. Do what you?ve got to do for you, and find that man who makes you feel desirable.

9. He pulls a disappearing act

When you don?t see a man for days, weeks or months at a time without explanation, he is just not that into you. He might be seeing other people, or simply doesn?t want to spend his time with you. If you aren?t seen as life-enhancing by this man, take the time to find someone who cherishes you. Your time, energy and love are worth it.

10. He encourages you to date other people

This is a sure sign that he wants to be totally free, and is not in a mind to commit himself. You probably won?t change him, so why waste your time? No guy is worth it. You deserve a man who wants to spend quality time with you, and reflects back to you your own self worth. There are people out there who will treat you with loving respect. If your significant other exhibits many of these behaviors, take the hint and resist investing another minute. You deserve the best in life. Keep striving until you find the love you deserve.

OKEY. jeg har opplevd mange av disse pungtene. Og det, er mer en nok grunn til å skjønne at HE'S JUST NOT THAT INTO YOU, og at du absolutt ikke burde være INTO HIM. Wake up girly! Skjønn at du fortjener så utrolig mye mer en dette!

Jeg ønsker ikke å henge ut den det gjelder. Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke sint. Jeg vil ikke hevne meg. Jeg vil bare bli ferdig med det, og komme meg videre.

Det har skjedd mye den siste tiden. Langt mer en jeg egentlig burde ta på meg. Men, "you gotta do what you gotta do" er det noen som sier. Det har vært en sak i livet mitt som har drevet meg til totalt vannvidd! En kamp mellom bitter & sweet. Det har vær den "sweet" delen som har vunnet kampen i hodet mitt over en lenger periode. For stresset det ville ta for å se det bitre i øynene, ville være for stor for meg å håndtere. Trodde jeg. Så, jeg lot det som var godt, være godt. Og det som var kjipt, snudde jeg meg vekk fra. Det unngikk jeg å se på, fordi jeg rett og slett ikke orket stresset rundt det. Men så har jeg innsett at dette faktisk har gått ut over helsen min. Som dere sikkert har skjønt, om dere har lest tidligere blogginnlegg, så har jeg så og si vært sengeliggende i en lenger periode. Jeg skjønte at det måtte handle om stress, siden det plutselig gikk så veldig fort nedover med helsa. Og visste at jeg måtte ta oppgjør med dette problemet som hadde ligget i luften så lenge. (ikke at dette ene problemet er roten til hvorfor jeg er syk altså! bare så det ikke misforstås)

Så, oppgjør. Jeg ville ikke gjøre det, for hele kroppen min fortalte meg at jeg ikke burde. Men hodet mitt og logikken sa jeg måtte. Ikke en lett ting å velge hvilken side man skal stå for. Men jeg visste at selv om det vil være utrolig trist, vanskelig, tungt og fult av savn, så vil det være det beste for meg i lengden. Og selv om man skulle tro at TID er noe jeg har mer en nok av å miste, så har jeg faktisk ikke det. For dette har dratt med seg søvnen min. Roen. Tilfredsheten. Selvtillitten. Tankene. Energien og tiden min. Og uavhengig av om man er i full jobb eller sengeliggende.. hvem har lyst å kaste bort tid på det? Ikke jeg. Ikke nå lenger.

Denne perioden har vært som en kløe. Det er så godt mens man klør på stedet, men så svir det sånn etterpå. Så man fortsetter å klø.. for å beholde det som er godt så lenge det holder. Litt weird sammenlikning, men det passer egentlig veldig fint! For det er akkurat sånn det har vært. Men så mye energi jeg har brukt på å "klø"! Jeg har visst at jeg har et fjell forran meg som må bestiges om jeg skal komme meg videre i livet. Dette oppgjøret jeg har tatt, er bare ET skritt oppover det fjellet. Det er tungt. Allerede. Og det vil bli tyngere når jeg fortsetter med oppgjørene jeg vet jeg har framfor meg å ta hånd om. Men selv om det er vanskelig, så vil luften etter hvert bli klarere. Friskere. Og jeg vil begynne å se forandringer. I meg selv, og etter hvert i livet mitt. 

Selv om det er vanskelig.. er ikke lett å gi slipp på noen som man har brukt så mye tid og følelser på. Og hvertfall når følelsene fortsatt er der! Så det er der selve oppgjøret har kommet inn. Jeg har måttet snu meg vekk fra en person som jeg er veldig glad i. Som jeg har delt utrolig mye med. Det er nok den største utfordringen jeg noen gang har hatt før. 

Men som tiden forhåpentlig vis vil vise, så vil jeg bli sterkere. Og da kunne bruke tid på å bli friskere, være med venninner og familie når jeg kan det, og bare jobbe med det som burde ligget meg nermest for lenge siden.. meg. Nå er det min tur å bli tatt vare på. Jeg har vært alt for langt ned på min egen liste av "things so take care of", men nå skal det forandres! Selvfølgeleig med bare et skritt om gangen, men jeg vil komme meg der:) 

11.11.11 kl.11 idag, ble jeg 23 år gammel:) det er litt vittig egentlig! født akkurat da. hmm.. men uansett, jeg er 23, og det er ingenting annet som har forandret seg, annet at et større tall har blitt en fakta i livet. BUUU! men er jo hyggelig med bursdag da :)

Det er høst og kaldt, men ikveld tar jeg på meg kjole og heler, og skal ut og spise på Himmel og Hav med gode venner! gleder meg så masse!

Hva syntes du om kjolen jeg skal bruke forresten?? kjøpte den på Nelly som en liten gave til meg selv:D

jeg får komme meg opp av sengen jeg da! ..."så, hva gjorde du på bursdagen din?" .... "næh. sov litt og sånn da vettu!" hahaha. IKKE IKVELD!!! ikke at jeg får til å se ut som hu der, men skal prøve å fikse meg litt ikveld vaffal! ;)

hahahahaha. måtte ta det bildet fra i sommer, for hadde du sett meg nå, så ville du også ledd!

Jeg var sikker på at jeg hadde klart å innse at jeg hadde ME, og at det var ok. For nå. Trodde jeg håndterte det fint, og at det etter hvert skulle bli bedre. I våres trodde jeg at jeg kanskje kunne begynne å ta noe nettstudier til høsten, men det skjedde ikke. Tenkte vel at jeg bare hadde holdt meg på samme stadiet, men at det snart skulle ta seg opp.

Men for noen dager siden fikk jeg en telefon fra søsteren min. Hun var bekymret. Sa hun har sett at jeg har blitt dårligere. At om jeg ikke prøver å gjøre noe nå, vil det gå enda fortere nedover. Jeg ble litt satt ut, til og med litt fornermet. Trodde jeg klarte meg fint jeg! Bare at jeg var i en litt "dårlig periode".

Men så så jeg rundt meg. Der lå jeg i sengen min, gardinene var trukket for, blenderen nede, lyset avskrudd og døren inn til stua lukket. Jeg tenkte meg om, og så tilbake litt i tid, og merket at det faktisk har vært sånn en stund. Jeg reiser meg bare opp for å hente mat eller gå på do. Dusjing er et skikkelig tiltak, og påkledning noe jeg gjør kun om jeg skal bli sett av andre.  

Jeg hadde ikke sett dette selv en gang. Det har bare blitt en del av dagen min. Jeg sover ikke om nettene, så når jeg våkner i 13-14 tiden på dagen, blir jeg liggende til det er mørkt ute. Da kan det hende at jeg flytter meg ut til sofan i stua. Men orker ikke se på TV for lenge. I den tiden hvor jeg "alerede er oppe", fikser jeg meg noe mat. Alt går i papptallerkner og plast bestikk, fordi jeg orker skjeldent å ta oppvasken. Når klokken nærmer seg 22, går jeg og legger meg i sengen igjen. Og der ligger jeg sovende eller våken til samme tid dagen etterpå. Og slik har det vært lenge. Tydelig vis. 

Jeg har jo dratt ut og vært sosial. Gjort ting og blitt ute sent. Men det har tært mer på meg en det det gjorde før.

En god venninne av meg ringte dagen etter søsteren min gjorde, og fortalte meg akkurat det samme. Hun hadde merket stor forskjell fra Emmy i sommer, til Emmy som kom på besøk til henne i oktober. Hun var bekymret også. 

Hvordan kan jeg ikke ha sett dette selv? Å la livet mitt bare svaje forbi. Dagene er blitt blendet til en og samme. Men heldig vis har jeg en fantastisk søster og gode venninner som bryr seg. Søsteren min begynte å snakke med meg om kostholdet, og at den måtte forandres der og da. Venninnen min ringer meg nå hver morgen kl.10 for å hjelpe meg med døgnrytmen. Jeg har kuttet ut sukker, og spiser bare rene sunne matprodukter. Jeg hater det. Men det er ikke tid til å tenke slik. Om det å forandre kosthold kan hjelpe meg bare litt oppover, så er det jo verdt det uansett.

Jeg merker at jeg har manglet følelsen av å kunne si ærlig hva det er som går gjennom i hodet mitt. For jeg vil ikke bli en klager. Jeg vil ikke bli sett på som selvmedliden. Og jeg vil absolutt ikke være det heller! Men det er vanskelig. Å føle på ting, men kjenne at det vil byrde andre om jeg deler det. Jeg er jo kjip nok å ha med å gjøre fra før! hehe. Er heldig som har de vennene jeg har. De kommer på besøk i den lille leiligheten min og bruker tid med meg. Jeg er ikke akkurat noe underholdning lenger, men allikevel er de der. Og det har betydd så utrolig mye. Bestekompisen min Glenn Tore kom på søndag med pizza, brus og sjokolade. Vi sa ikke mye, og bare så på film. Det var så godt å kjenne at vi bare kunne gjøre det på den måten. Og Veronica. Jeg ringte henne idag bare for å ta en liten prat, så kom det fram det at jeg egentlig burde handlet mat på butikken. Men jeg bare så ikke at det kom til å skje. Hun sa at hun selv skulle på butikken, og at hun kunne kjøre og hente meg. Hun kom, vi gikk på butikken, og hun kjørte meg hjem igjen. Det for meg var bare utrolig rørende.

Det betyr mer for meg en de vet. For de forstår nok ikke fult ut hva som egentlig fåregår. Men allikevel er de der. Det syntes jeg er fantastisk. Og jeg er veldig heldig. De hjelper meg å se ting jeg ikke ser selv, og hjelper med motivasjon som jeg selv ikke klarer å finne.

Trengte et spark i ræva med kjærlighet. Alle gjør det av og til. Er sånn vi kommer oss på rett spor igjen:)

Jeg har aldri sunget en cover låt før, men når jeg hørte Perfect For Me av Ron Pope, så ville jeg prøve :)

Håper dere liker det:)

I remember being around 10years old. I would wake up almost every day extra early just to run out and jump on the trampoline in our garden. Til mummy called me inn for breakfast of course. I was an energetic kid. My agenda for the day would be deciding wether i should climb trees, or stay on the ground building something awesome. And most days, I'd end up doing both. I was a happy child. Loved life.

Growing up we didn't have too much money, so our houses weren't all that big. I shared bedrooms with one or more of my siblings, and I didn't mind at all. I loved spending time with my brother. We'd first play with barbies (for him, action man) because I was older. But then we'd go and play with cars and stuff. Because I was a good older sister haha. When I became a teenager there was a time when four of us shared a room. I drew a verry clear 50/50 line across the room, showing them that the one half was all mine, and they could to what ever with theirs. A very generous older sister. The time came when I started dreaming of how life would be getting older. I could earn my own money, spend it on what ever i wanted, and just do what ever I wanted in general.

What I didn't understand, was that the time would come way too fast. Suddenly I was standing there all alone in my first apartment. I was 18 years old. The first night I spent alone, was the hardest time I've ever had. It suddenly accurd to me that they were gone. The sound of life in the other rooms, mummy and daddy talking downstaris thinking we were all asleep, my siblings playfighting, and I wanting to join in. Waking up of a nightmare, crawling in between mummy and daddy, and feeling a whole lot safer. It was gone.
Oh gosh, the stress of how i'd make the money to buy the things i needed to start this life i'd been dreaming of! The stupid soaps. Toilet paper. Flour. Sugar. Pots and pans. Washing liquids. The bills that needed to be payed. The price of growing up was hard, and I longed for time to rewind so bad.

 Time just passes so fast. My eldest sister is married, nr.2 has a little girl, my brother lives in Oslo, and felly is turning 18. Cinda's hair is blonde! Fie is growing so tall. Daddy's hair has gone gray, and mummy has gotten a passion for cats. 

I don't see my family as often as I wish I had. Because of my illsess, I spend most of my days in bed. But the times I go home to visit, I stand there in the doorway and spend a few secconds just taking it all in. The smell, Daisy (our dog) coming to greet me, the huge pile of unsorted shoes, mummys loving big hug, and the amazing talks daddy and I have. The sound of life! I miss it so much sometimes. And just love coming home.

All this got me thinking about time. It flies by so fast. Here we are, and there is no going back. Embrace your life as it is right now, cause those are memories you are making right there. The future is coming no matter what, so deal with it and love it when it comes. Just don't rush it. 

I don't regret one single thing from my childhood, other than the desire I had to grow up.
 

"Time is priceless, yet it costs us nothing. You can do anything you want with it, but you can't own it. You can spend it, but you can't keep it. And once you've lost it, there is no getting it back"

Jeg har lenge hatt lyst på leppestift, men ikke helt visst hva jeg skal gå for. Det er da så fint at andre kan dette bedre en meg, så jeg gikk bare inn på butikken og sa "heisann! jeg vil ha en leppestift jeg. hjelp?". Tata! ny leppestift. selvfølgelig var den ikke sånn super billig, men jeg bare stolte på fyren jeg. Men uansett, nå har jeg en plumpy ny rødfarge jeg kan pynte leppene mine med når det kjennes fett ut haha.

check it out!

HVA SYNTES DU OM DEN?

BRUKER DU LEPPESTIFT?

Mhm, jeg har kommet fram til at dette rett og slett ikke funker for meg lenger! Jeg aner ikke hvor mange ganger i løpet av min tid som blogger jeg har skrevet frustrerende innlegg om mannfolk. Hvor godt det er, og hvor plutselig vondt det er.

Så. Hva gjør jeg nå? Når jeg ikke skal gi, ta eller kapre oppmerksomhet fra de utvalgte. Det ender jo bare opp med snørr og tårer anyways. Jeg har gått lei av den trengende kjipheten som bruker alt for lang tid å forlate meg. Og, det hjelper ikke særlig på selvtillitten heller kan jeg nå innrømme. Det går jo ann å spørre seg selv "hva er det jeg gjør galt?" men den har jeg også lagt fra meg. Jeg har blitt usannsynlig LEI! ikke av den gode følelsen man får selvfølgelig. Men den vonde. Den som jeg har blitt så godt kjent med gjennom tidene. 

JEG ER LEI. lei av å alltid finne feil fyr, lei av å falle (noe som skjeldent skjer sakte og elegant), lei av å vente lengtende etter en telefon eller tekstmelding, lei av å kaste bort tiden, lei av å drømme om ting som aldri skjer, lei av å vente på de møkka blomstene jeg ALDRI har fått, lei av å føle meg teit når jeg har sendt en tekstmelding i håp om at.. kanskje denne gangen svarer han! lei av å våkne om morgenen og tenke på ingenting annet enn bare han, lei av å miste matlysten over en fyr som garantert ikke er mer verdt en den pakken med brownies, lei av å shave leggene i håp om at de blir tatt på (noe som typisk IKKE skjer når jeg faktisk har gjort det), lei av å sminke meg meningsløst når han ditcher en date OG lei av å alltid tro at det er noe galt med meg når han til slutt ikke gidder mer.

Jeg må finne på noe annet å gjøre. 

NOEN SOM KJENNER SEG IGJEN?

FORSLAG TIL HVA JEG SKAL GJØRE?

OUTFIT NR.1



Sløyfe: GINA TRICOT
Singlet: BIK BOK 
Shorts: URBAN

OUTFIT NR.2



Sløyfe: GINA TRICOT
Genser: URBAN
Tights: URBAN 

SÅ, HVILKEN OUTFIT STEMMER DU PÅ?

Dette er bilder fra jeg var i Oslo for 3 uker siden. Jeg og karine gikk inn for å bare ha det gøy og kose oss :)

Hvis du lurer på hva jeg gjør "sovende" på et utested, er det fordi Karine sa at siden jeg har M.E, så skulle hun bære meg hjem om jeg sovnet. Så.. ja, jeg måtte jo prøve lykken!

Skypet litt når jeg ikke orket å prate med folk.


han her var en spesiell en. nektet å ta mitt NEI til å danse, så han bare dro meg opp og danset rundt meg istedet. interessant.


en PERFEKT FROKOST er det dere ser. nybakte scones og godt pålegg :) nam nam

så hadde vi en liten photoshoot for GØY hehe





















































TIDENES!!

HVA SYNTES DU OM BILDENE?

Den er da tatt opp på mac'en, så kvaliteten suger. Jeg skrev sangen når vi var på ferie i La Manga, og har ikke vist den til NOEN før nå. Den er litt annerledes enn de andre sangene mine, men er fortsatt like personlig.

HVA SYNTES DU?

ja, her har du ca en milliard bilder å se på fra turen vår til La Manga 20.6 - 4.07! Var litt vanskelig å plukke ut, så jeg bare kjørte på med de fleste! Håper du liker de :)

Her er vi på vei til La Manga fra flyplassen i Alecante

første dag ute i solen! kjøpte cowboy hatt. ikke si den ikke er kul, for jeg digga den. haha

et av restaurant stripene! nam nam nam.

ice cream anyone? 

søteste bilde noen sinne tatt.

gjengen! mangler bare Seb og Charlene, så hadde det vært bænkers!

daddy <3

par dager ut i ferien

haha! gidder ikke forklare en gang. mummy liker å holde seg oppdatert på krisene.

her har dere da et 100% usminket bilde av meg. så... sånn ser jeg ut!

shopping i Cartagena!

mannen i mitt liv! hvem skulle tro han fantes.





venter på buss nr.4

hun her var spesielt hyggelig! gratis nuss til alle som ville ha.

slitne. venter på buss i 1 1/2 time.

lei av å vente, så vi haika i en time til.

shit. venta mye på buss vi!

soooohohohol!

tidenes hud behandling! silke myk etterpå. verdt å se ut som en klovn i mellomtiden!

skal ut og spise middag

lucinda 16år! woohoo

svære BUGS

ikke nok plass i bilen, så 3 måtte sitte bakerst.








jøss. fikk dokumentert de 2 sek jeg leste bok! rart det der.

utsikt fra leiligheten!

mange mennesker = mange stoler

grandad & tamara

kjeeeeder oss!

naughty emmy.

naughty lucinda, roseanne og emmy.




jaha! der var du gjennom gitt! Mange bilder, men håper du likte de :)



Jøss. Der forsvant plutselig jeg et par månedes tid. Grunnen til det er mange, men først og fremst er det rett og slett det at jeg traff en liten vegg i forhold til M.E'n (les om det HER). Sånn helt plutselig gikk det opp for meg at det egentlig er sjukt kjipt å ha M.E! haha hm. Kanskje er jeg en potensiell rakettforsker? yeeeah. Neida, jeg skal ikke klage. Men kanskje forklare litt? Er mange som har lurt på hvorfor jeg sånn helt plutselig sluttet å blogge, og jeg hadde egentlig ikke noen spesiell forklaring på det akkurat der og da.

Men en ting jeg har funnet ut, er at om jeg er sliten, så blokkerer hjernen min ut ting i livet som ikke ligger nr.1 på prioriterings listen. Lager bare rom for tanker som "jah.. kanskje jeg burde stå opp for å gå på do. Mhm, er det tid for mat? Ja, jeg burde kanskje spise litt. Henge med venner? kanskje, men da må jeg slappe masse av først. Ferie med familien? jaaa! men da må jeg klare å gjøre dette, og ha med meg det her, disse og masse av dette. Bryllup til søsteren min? jaha, selvfølgelig kan jeg være fotograf for dagen. Men da må jeg.... bla bla bla" Skjønner du? Det er ikke plass til så veeeldig mye mer enn dag til dag ting.

Planlegge i forveien? nope! Strekke meg for å ta en photoshoot så jeg kan ha noe å vise dere? nope! Late som jeg har mulighet til å gjøre alt jeg gjorde før? nope!

Sove i 11-12 timer? jaaaaa. Rydde rommet kanskje? mhm. Kle på meg? kanskje. 



Det er ikke som om jeg har laget meg en grøft som jeg komfortabelt har lagt meg ned i. "UH! fordi jeg har M.E". Men jeg har måttet justere på noen ting for at jeg faktisk KAN f.eks stikke en helg til Oslo for å besøke venner eller bli med på båttur.

Steg 1; innse at jeg har M.E, og godkjenne at jeg faktisk har det. Lær hva du kan og ikke kan gjøre.
Steg 2; har ikke kommet hit ennå, fordi jeg fortsatt jobber med 1. Det har faktisk tatt meg lang tid å innse det! Noen dager kan jeg komme i en liten sånn deppa bobble, hvor jeg føler sjela mi er fanget i feil kropp, og syntes grundig synd på meg selv. Hvertfall når planen var å forbedre karakteren min i et fag til høsten, ta opp kick boksing igjen og jobbe. Og når folk spør hva det egentlig er jeg driver med. "så... hva gjør du? hva skal du til høsten?" Da ser jeg litt ned og tar meg 30 sek på å finne ut hvordan jeg skal kunne svare på det uten å måtte dra opp hver bidige gang at jeg har M.E, og at jeg ikke gjør en dritt!

Men, så går det over, og jeg kan se positivt på ting igjen. 

Greia er den, at jeg er sykt overrasket og rørt over at det er så mange som fortsatt stikker innom bloggen min for å se om jeg faktisk har fått ut fingern og lagt ut noe nytt. Og jeg beklager at jeg ikke en gang har forklart dere grunnen tidligere. Men, nå vet dere det hvertfall. Jeg skal ikke love dere en "5 om dagen" oppdatering her, men jeg skal prøve å finne "tid"... kanskje energi er et bedre ord (er bare drit lei av å si det). Uansett, skal prøve å finne energi til å oppdatere dere oftere. Jeg har tatt mye bilder fra forskjellige happenings i sommer, og kan vise dere litt sånn etter hvert :) Håper ikke dere tar dette innlegget som et "les dette, se hvor kjipt jeg har det" greie. FOR JEG HAR DET KJEMPE FINT! OG HAR GJORT MASSE GØY I DET SISTE! jeg bare sover masse mellom hver ting. haha

"LITT AV MASSE" er det nye mottoet mitt. yeeey. (Merk: positiv Emmy)

Chilling is goooooood:



jeg har så lyst å bli en bedre blogger. Har ikke du?

Hva med å kjøre på med noe sånt som dette?

føler meg veldig inspirrert.

Modeller: Lucinda & Sara
Foto: Emmy Hekneby
Redigering: Emmy Hekneby 

HVA SYNTES DU OM BILDENE??

CHECK IT OUT.

En 30min lang biltur inn til byen, som til vanlig tar 5min. AWESOME!

Disse SKAL jeg klare å gå i hele dagen. Basta bom.

Jeg og felly prøver å finne fram til der toget skal stoppe.

Felly i sin nye FANTASTISK vakre kole.

veikanter er fine for de med heler. bare å slenge seg nedpå imens man venter!

meget hyggelig med tog du! like spennende hvert år. 

jaaaaaa.

mmmm. LITT vond med helene, men jeg manna meg opp etter dette bildet ble tatt.

svææær kø på Mc D's. Men is og burger er worth the wait! Selv om intim sonen ble brutt på flere anledninger og områder.

nam nam nam. sykt sulten! holdt på å gå for en burger til etterpå.

Meg og Felly. å så koselig.

kjolen min! har hatt denne saken i et år, og idag er jomfru turen ans. hva syntes du om den?



Mummy, meg og daddy. 

Holdt på å dævve når vi kom hjem. Skoa gikk nesten rett i søpla. SÅ vondt var det (ja, de lever ennå). 2 min til å slappe av på, så var det ned på elihu for å se ungene opptre, og spise masse mat og stæsj. Digg det! Men ble litt sliten, så jeg gikk hjem for å chille litt før jeg finner ut hvor jeg skal ikveld. Dritt at man ikke kan være på alle plasser på en gang. Æh.. kom igjen teknologi! 

Håper du har hatt, og fortsetter å ha TIDENES dag! kos deg, det er varmt ute. Pluss at stemningen er på topp. yeeeey.

Bildene er tatt av FELICIA. Jeg redigerte litt, men æren går til henne:) 



Rundt januar/februar i år, fant jeg ut at jeg har M.E. 

M.E er et kronisk utmattelsessyndrom. Det som beskriver det best, er utmattelse som ikke er relatert til anstrengelse, som ikke reduseres vesentlig av hvile. Årsaken til M.E er ennå ukjent, men kommer oftest etter kyssesyken. 

Så det er der jeg har truffet "the all mighty JACKPOT"! wohoo for meg. Det finnes folk som har kyssesyken i 2 uker, 2mnd, og kanskje til og med 1år. Og M.E er da noe man får etter det. Men, for de fleste så varer det ikke mere enn 6mnd. Det er liksom en prosess kroppen går gjennom for å bli frisk igjen. 

Jeg hadde kyssesyken i litt over 4år (fra jeg var 15-19år). Når jeg ble diagnosert FERDIG med det, var det som å få tidenes green card til å leve livet. Men jeg nådde aldri opp til det energi nivået jeg før hadde hatt. Kjente meg sliten, og holdt meg ofte unna sosiale sammenhenger. Og om jeg var i en sosial setting, ville jeg gjerne trekke meg tidlig, for å legge meg eller bare slappe av på rommet. Jeg gikk glipp av fester, sjansen til å få solo i koret, muligheten til å vise hvem jeg virkelig var som person, og sikkert mange vennskap. Jeg følte meg sliten. Fysisk og psykisk. Ikke visste jeg hvorfor! Jeg var jo ferdig med kyssesyken. Jeg begynte etter hvert å tro at jeg hadde gitt opp. Gitt opp på trening, personligheten min, og livet mitt.

Jeg er en som virkelig skal klare meg selv. På alle plan. Hater å være avhengig av andres hjelp. Så, etter første året på ansgar, bestemte jeg meg for å bli i Kristiansand. Jeg begynte å studere Interkulturell Forståelse, fordi jeg syntes det virket som et super interessant fag. Noe det virkelig er også! Men for meg var det bare et eller annet i meg som sa stopp. Dette orker jeg ikke. Jeg som er sta, bestemte meg for å prøve alikevel. Måtte jo klare å studere noe interessant! hallo.. så kjip kan jeg ikke være mot meg selv.  Men ved å være sta, endte jeg bare opp med å være sliten, og ha karakteren E i papirene. NOT COOL. Samtidig som jeg "studerte", jobbet jeg på KIWI. Etter 6mnd med fail på skolen, droppet jeg ut og fortsatte å jobbe. Jeg jobbet så ofte jeg kunne.

Når jeg ble ringt opp av skatehallen og de ville jeg skulle jobbe der 100%, takket jeg ja med det samme, og hoppet rett over på det. Jeg jobbet hver dag (6-7 dager i uka). Ja, jeg var sliten. Men det å være sliten ble liksom bare en del av meg som jeg overså. Jeg trodde jeg var en slækker, og det skulle jeg hvertfall i ha noe av. Så jeg jobbet hardt i 5mnd før jeg fikk mail av SWAG. Jeg jobbet både i skatehallen og på SWAG en stund, før jeg sluttet i hallen. 


(haha dævver av dette bildet. "ey! se! jeg later som jeg gjør annet enn å droppe") le med meg da.

Da jeg gikk over til SWAG på "fulltid", begynte jeg å få noe som kalles et anfall. Høres dramatisk ut, men... ja. Det var liksom det også. Der stod jeg alene på SWAG og ekspederte en kunde, så plutselig kjente jeg at jeg ble ekstremt svimmel. Alt gikk rundt for meg. Kvalmen kom, jeg begynte å svette, så kom prikkingen i bena. Jeg mistet taleevnen, begynte å hyperventilere, følelsen i bena forsvant, og til slutt synet. For å si det sånn, så var det ikke akkurat den beste kundebehandlingen jeg noen gang har gitt. Ikke noe medalje der, Emmy! haha. 

20 min senere hadde jeg fått løpt til doen for å ringe daddy. Jeg var utrolig frustrert, og ante ikke hva som hadde skjedd med meg. Jeg trodde jo at jeg skulle dø. Det værste jeg vet er å miste kontroll, så det var jo et sant mareritt. Hvertfall når jeg har en mindre fornøyd kunde stående der og se på mens dette skjedde. AWESOME!

Uansett, så fant jeg ut at jeg nettopp hadde hatt et Angst anfall. Jeg skjønte jo ingenting, for dagen min hadde jo vært super! sola skinte, og jeg var klar for jobb. Så plutselig blir jeg totalt inkompetent på alle områder, og følte meg som tidenes dust. Snakker vi livets mest random øyeblikk, eller what. Anywho. Dette fortsatte hver dag jeg var på jobb. Ikke like ille hver gang, men nok til at jeg måtte sette meg på bakrommet og gjøre pusteøvelser. haha. Meg som det selvølgelig IKKE var noe galt med, gikk på jobb hver dag og bestemte meg for at dette tullet ikke skulle stoppe meg fra å jobbe. Jeg ba om mere jobb, og det fikk jeg også. Jeg trivdes jo skikkelig, pluss at økonomien sugde.

I jula kom jeg hjem for første gang på alt for lenge. Jeg fikk smaken på det å slappe fullstendig av. Og når jeg måtte tilbake til livet i Kristiansand, knakk jeg helt sammen i tårer. Jeg gruet meg, og kjente at jeg trengte en skikkelig pause fra livet. Men jeg dro tilbake, og jobbet hver dag hvor jeg samtidig også fikk anfall. Hver dag. Et par uker ut i januar, ringte jeg Daddy på bussen på vei hjem fra jobb. Jeg var så sliten, og trengte bare å høre stemmen hans. Han er alltid den jeg ringer når jeg trenger å slappe av og få noen vise ord. Jeg regnet bare med å få litt råd, men så ble det stille på tlf. Så plutselig sier han "Kom hjem da Emmy. Du vet du alltid er hjertlig velkommen til å komme hjem. Ta deg noen mnd, pust ut, og hvil!" Da begynte jeg å gråte skikkelig (ja, forran de ca.100 andre menneskene på vei hjem fra sørlandssenteret den kvelden). Det gikk opp for meg hvor mye jeg trengte å slappe av. Komme meg hjem.

2uker senere var sakene mine pakket, og Sebastian stod på døren min for å hente meg hjem. Følelsen av å kjøre inn i innkjørselen hjemme var ubeskrivelig. Jeg rakk ikke en gang å tenke over de 3årene med mennesker og opplevelser i Kristiansand jeg hadde dratt så plutselig fra.





Jeg var hjemme. 

2 dager etter jeg kom hjem, var jeg på jobb på SWAG her i Tønsberg. Men jeg jobbet ikke mye. 2-3 dager i uken bare. Og det for meg, var rene ferien. Resten av tiden brukte jeg på å sove. Jeg sov utrolig mye. Det tok opp til 4mnd før jeg klarte å ta opp mobilen for å ringe venner. Jeg klarte ikke så mye, men prøvde å være sosial når jeg orket. Og dette fortsatte.

Jeg tror hverken Mummy, Daddy eller jeg forventet at det kom til å bli slik det har blitt. Jeg trodde jeg skulle flytte ut i løpet av noen mnd, men jeg ble liksom aldri "bedre". Jeg fortsatte i samme modus ut over høsten. Det var da Daddy oppfordret meg til å oppsøke lege. Jeg gjorde det, og ble henvist til en som har det derre med "angst" som spesialitet. Det var da jeg fant ut at jeg har M.E. Og har hatt det siden jeg var 19.

Selv om det er vanskelig å høre ordene "Det ser ut til at du har M.E", så var det godt å vite at det ikke er jeg som person som har knekket helt sammen av meg selv. At det er en forklaring på hvorfor jeg ikke klarte å komme meg opp igjen etter kyssesyken. Selv om jeg gjerne skulle visst dette tidligere, så er det deilig å vite hvor grensene mine skal gå NÅ! Jeg jobber ikke mer enn 4 dager i mnd, og bruker resten av tiden på å fordele energien slik at jeg KAN være solial, og KAN være spontan. Ikke slik jeg var før selvfølgelig. Jeg skulle gjerne tatt opp kick boksing igjen. Skulle gjerne løpt meg en tur. Danset livet av meg på en fest. Stått en hel dag i bakken på snowboard. Gjort en milliard aktiviteter på en og samme dag. Viljen er der skjønner du hehe. Men kroppen min har en måte å si ifra på nå, som jeg kan gjenkjenne. Og dermed unngår jeg disse meget uønskede angst anfallene. Og bare det, for meg er en kjempe mestring. Det finnes ikke noe verre enn å kjenne seg ute av kontroll.  

Jeg liker veldig skjeldent å dele mine såre og nakne sider. Jeg har ikke delt dette med mange, og det er fordi jeg ikke vil bli sett på som syk. Jeg er jo ikke syk! Har bare... ja. ME. Men så vil jeg jo at folk skal forstå hvorfor jeg har vært slik jeg har vært. Og er slik jeg er. Jeg tror det er mange av vennene mine som kanskje har tatt min fraværelse litt personlig, og det er noe jeg har ønsket lenge å klarne opp i. Det har aldri vært personlig. 

Det som er utrolig viktig for meg at dere vet, er at jeg ikke vil sykeliggjøre meg selv. Ja, noen ganger kan jeg kjenne på frustrasjon, og savn etter å ha den energien jeg var født med. Det som dro meg til å gjøre en masse aktiviteter jeg sikker hadde vært kjempe flink i nå, om jeg ikke hadde vært i denne situasjonen. Men det er som det er, og jeg må bare akseptere det. Når jeg sier jeg er sliten, så er jeg sliten. Det har aldri vært at jeg ikke har ønsket å henge. Men jeg driver og lærer meg selv nå hvordan jeg skal porsjonere energien min, slik at jeg får samlet krefter til å være sosial. Så jeg er på en kjempe fin plass nå:) Jeg får vært med venner, jobbet litt, og slappet av den tiden jeg må det. 

Og en ting til. JEG SKAL BLI BRA. Det er det eneste målet mitt nå. Det er mange som blir sittende fast en en slags komfort rundkjøring når de har fått "diagnoser" på ting. Om det er depresjon, sykdommer, eller ME. Det blir så trygt å ligge der de har vært så lenge. Men det skjer ikke med meg. Jeg er i denne situasjonen for å komme UT av den. Hvordan, det vet jeg ikke ennå. Men så lenge jeg kan se positivt på ting, og se at jeg er på vei, og ikke sitter fast i en rundkjøring, så er det et skritt videre om du spør meg:) Jeg skal studere, jeg skal bli aktiv, jeg skal få meg en fast jobb, og jeg skal flytte ut. Jeg vil kjenne på livet slik jeg gjorde før. Ta på meg joggesko og spille basket i flere timer, så kjøre på med litt volleyball. Hehe 

I'LL GET THERE. må bare ta et steg om gangen.

vet det ble et langt innlegg. Men det måtte bare forklares! Håper det gikk greit å lese:)


HAR DU M.E, ELLER KJENNER NOEN SOM HAR DET?

HVORDAN HAR DU/DE KOMMET SEG GJENNOM OG FORBI?

Jeg har lenge hatt en liste i hodet mitt med ting jeg skal gjøre før jeg dør. Men nå bestemte jeg meg for å skrive det ned! YEAH. Regel nr.1, ikke døm.

1. ?

2. Walk every step up the Eifel Tower - DONE.

3. Sing my songs on a stage
 

4. Go on a road trip through Europe - DONE.

5. Ride on a camels back


6. Go to Hawaii

7. Overcome my fear of hights

8. Learn to surf 
 

9. Get an education

10. Help someone in need

11. Travel as a photographer

12. Be romanticly surprised
 

13. Skinny dipping under the stars

14. See the Hollywood sign
 

15. Drive as far as I can, and camp where ever that takes me.

16. Go blonde and short
 

17. Have a child (one day)

18. Record my songs and make an album

19. Go to China

20. Go see a Stevie Wonder consert - DONE

21. take a plane to somewhere random for a month and explore

22. Road Trip through America

23. Try SUSHI

24. Be completely and utterly happy

ja, kommer på ting som tiden går, som jeg kan adde til listen. Men akkurat nå stopper det på 24. Dette er en god blanding av ting som kan gjøres "imorgen", og drømmer. Ting som jeg ennå ikke har fått oppfylt, men som jeg virkelig ønsker å gjøre. Og hvorfor du ikke får vite hva NR.1 er, er fordi den er hemmelig. moahahah.

KAN DU GJETTE HVA NR.1 ER?

HAR DU EN "TO DO" LISTE?